Hei! Jeg er nå ferdig med første semester på medisin. Synes fagene er veldig spennende men liker ikke presset på studiet og begynner i tillegg på å tvile om det er lurt for meg å bli lege. Jeg blir lett stresset og full av angst og er redd for at legeyrket rett og slett blir for mye for en pyse som meg. Jeg er bare for redd til å gjøre en feil og ende opp med å skade noen eller føre til at noen dør. Jeg er redd for at når jeg kommer ut i jobb/LIS1 stilling (tidligere turnus), at jeg kommer til å bli utrolig stresset av hele greia (å ha ansvar for folks liv) og det kommer til å gjøre meg deprimert. Jeg sliter med min mentale helse allerede og vil ikke gjøre det enda verre. I tillegg, er bare det å få en LIS1 stilling en stor kamp. Jeg vet ikke om jeg er klar til å slite meg ut og prøve å gjøre CVen min så perfekt som mulig i 6 år, for å så jobbe nattevakter/andre shit vakter i 1,5 ++ år til og ha masse ansvar, for å til slutt endelig blir en lege. Håpet har alltid vært at i løpet av alle disse årene, så blir jeg flink på å håndtere stresset og angsten. Men hva hvis jeg aldri blir vant til det og blir miserabel resten av livet mitt?
I tillegg, har jeg veldig lyst å stifte familie, helst før jeg er 30 (er 21 år nå), og det føles bare veldig urealistisk hvis jeg skal fortsette med medisin. Jeg vil aller helst ha en 8 til 16 jobb, slik at jeg kan komme hjem, lage middag, være sammen med barn og samboeren min og slappe av resten av kvelden. Jeg vil ikke dra på jobb på natta, være våken i timesvis og utføre en vanskelig jobb, for å så komme meg hjem og bekymre meg for at jeg har skadet noen, sagt noe feil, drept noen, osv. Jeg føler meg så dum som klager på sånt, men det er vel ingenting galt med å ønske seg en normal 8 til 16 jobb slik at jeg får tid til familie og hobbyer? Jeg føler bare at jeg kommer ikke til å få det som lege. Med mindre jeg er heldig og blir spesialist i en veldig chill spesialitet der jeg kun jobber fra 8 til 16 (finnes det slike spesialiteter i det hele tatt?). Jeg har nå skjønt at familie er utrolig viktig for meg og at jeg har lyst å kunne bruke mye tid på barna mine og å kunne være mye med samboeren min. Dette føles bare inkompatibelt med å være en lege av og til.
Jeg vet bare ikke hva jeg kan gjøre. Jeg tror at hvis jeg begynner på psykologi, så kommer ikke hverdagen min til å bli så stressful hverken under studiene eller etter endte studier. Det kommer selvfølgelig til å bli vanskelig, for livet er ikke lett uansett, men det kan i hvert fall ikke være like ille som medisin (tror jeg). Da kan jeg bruke mer tid på å være sammen med den nåværende samboeren min, og kanskje til og med planlegge å stifte familie og planlegge fremtiden litt. Det å være psykolog høres heller ikke ut som en jobb med like mye ansvar. Ja, du må vise empati, høre på mennesker med kanskje veldig store problemer, ta viktige og av og til kjempevanskelige avgjørelser, og hjelpe mennesker. Men jeg antar at det er ikke like akutte situasjoner i psykologien (f.eks. en person som har hjerteinfarkt, noen som holder å å miste blod og er død innen 1 min hvis du ikke gjør noe, osv) som i medisin. Jeg blir veldig stressa av slike akutte situasjoner, så en yrke som psykologi høres litt deiligere ut.
Sammendrag: er ferdig med 1. semesteret på medisin men vet ikke om legeyrket er det riktige for meg, spesielt pga at jeg sliter med min psykiske helse og fordi at jeg har lyst på å stifte familie og å ha en del fritid. Jeg begynner å få litt lyst til å droppe ut og skifte studie (til psykologi), men synes at det er veldig tøft.
Men jeg vet ikke nok om psykologi for å ta denne avgjørelsen enda. Så vil sette pris om noen som enten studerer psykologi eller er ferdigutdannet psykolog kan gi et innblikk i hvordan studiet er. Hvordan er det med jobb? Er det veldig vanskelig å få det, eller er det doable så lenge man putter inn nok arbeid? Og hvis det er noen her som har droppet ut av medisin, så vil jeg sette pris på å høre deres erfaringer. Det føles bare så feil å droppe ut av et studie med så mye prestisje og som så mange prøver å komme seg inn. Jeg er også utrolig redd for hva foreldrene mine kommer til å si. Jeg har allerede byttet studier en gang før, og jeg er redd for at de blir oppgitt og gir helt opp på meg hvis jeg dropper ut nok en gang (spesielt fra medisin!). Uff. Takk på forhånd for svar!