Jeg er 29 år og har akkurat begynt på drømmestudiet. Jeg har vært syk i noen år og jobbet noen år etter det. Derfor er jeg sent ute med studier.
I dag var første dag på studiet. Jeg tenkte opprinnelig å være med på noe av fadderopplegget, men etter å ha vært med i 10 min, dro jeg hjem.
Ingen holdt avstand, ingen tok smittevern på alvor. Jeg følte meg som en utgammel bestemor der jeg rygget lengre og lengre unna for å få folk til å holde avstand.
Jeg jobber i tillegg til disse studiene og jobber med mennesker som ikke vil tåle koronasmitte.
Det meste er avlyst grunnet korona, noe som har ført til at "opplegget" hele uken er fest hjemme hos faddere og så ut på byen. Jeg kan ikke ta sjansen på å sitte tett blant mennesker i en liten hybel med høy risiko for smittespredning. Det er moralsk forkastelig og etisk feil mot de menneskene jeg jobber med. Jeg kommer derfor ikke til å delta.
Nå er jeg bekymret. Både fordi studentene ikke så ut til å bry seg, men også av egen egoisme. Er løpet kjørt nå? Jeg begynner ikke på studiet for å få venner, men det hadde vært greit å ha noen å småprate med.. Alle forelesninger skal være digitale første halvår så jeg kommer ikke til å møte medstudentene før tidligst etter jul.
Jeg er rett og slett lei meg. Jeg er den eldste på studiet og føler jeg melder meg selv ut ved å gjøre det eneste rette. Å møte på disse festene er ikke et alternativ av hensyn til jobben.
Etter å ha sett det jeg så i dag er jeg alvorlig bekymret for et stort utbrudd blant studentene i landet. Med deres syn på smittevern vil dette fort spre seg til utsatte grupper. Jeg er redd. Redd og sint på sårbare gruppers vegne.
Noen med noen trøstende ord?
Anonymkode: 42173...18a