Hei:) Kvinnelig student 25 her. Jeg har hele livet strevd på skole, da jeg sliter med konsentrasjon, dysleksi, matte-dysleksi, og ADHD. Jeg har helt siden jeg gikk i første klasse måtte ha extra undervisning på skolen i fag som Matte og Norsk, noe jeg er veldig takknemlig for idag, men den gang syntes jeg det var flaut å bli hentet ut av klassen foran alle de andre. Jeg ble også mobbet for dette av mine beste venner. Uansett, nå sitter jeg her å ser tilbake på livet mitt som evig student, og jeg har funnet ut at jeg virkelig ikke er laget for skole-systemet, da jeg ikke mestrer de oppgaver man som regel får på skolen. Men jeg meldte meg på et studie-teknikk kurs noen å tilbake, og det hjalp en del bare synd det ikke fikset konsentrasjonen min. Fikk også utskrevet Ritalin, noe som hjelper en del på konsentrasjonen, men som igjen gir bivirkninger. Nå har jeg 3 studier jeg ikke har fullført pga vanskene jeg har, men valgte til slutt en praktisk utdanning som Vernepleien. 1 året gikk skolegangen fint, men jeg strevde litt.
Nå i andre året sliter jeg veldig.. Jeg har allerede strøket på medikament-eksamen, da jeg aldri noen gang i mitt liv har fått 100% riktig på en matte-prøve, noe det kreves. Har også sklidd ut sosialt da jeg ikke har vært på skolen på hele 2 uker, fordi jeg gikk på en smell da jeg strøk på eksamen etter veldig mye øving og søvnløse netter. Men jeg prøver igjen, og jeg skal ikke gi meg. Dessverre begynner jeg å tvile på meg selv når det kommer til å mestre en utdannelse, da det som kreves av meg er over mine ressurser. Feks, det å vite hvor jeg skal møte opp fra dag til dag er evig et mysterium. Jeg roter mye med innlevering-frister, glemmer bøker jeg skal ta med, og jeg sliter med å lese alt pensum og huske alt. Så nå har jeg nesten ikke motivasjon igjen til å fortsette, selv om jeg vil så gjerne. Å hvis jeg slutter så har jeg ingenting å falle tilbake på heller, så jeg må fullføre 2 år til. Jeg sitter hver dag å irriterer meg over at jeg ikke ble noe helt annet, feks elektriker eller rørlegger. Da hadde jeg tjent godt å allerede sittet med egen leilighet nå, istedenfor å streve meg gjennom utdannelser som ikke fører til noe som helst. Allerede har jeg mye studielån! Alt strevet jeg må legge inn for å mestre noe mange andre får til enkelt, er nesten ikke å holde ut lengre. Samboeren min er til stor trøst, da han forstår meg og han strever også på skolen, men han er motivert så da går det mye bedre.
Finnes det flere der ute, og er det noen råd å få?
Anonymkode: e66ba...4e9