Jeg er ei jente på 22 år. Da jeg var 14 år fikk jeg spiseforstyrrelser, og siden den gang har jeg hatt opp- og nedturer med dette. Noen perioder har jeg vært normalvektig og "frisk", andre perioder undervektig og slitt mye. Men jeg har aldri vært innlagt, fordi jeg ikke har vært syk nok, da anoreksien fort utviklet seg til ortoreksi, som ikke er en like lett diagnose å stille slik at man blir innlagt. Har jevnlig gått til psykolog.
Fullførte videregående som normalt, og hadde da en god periode. Etterpå flyttet jeg hjemmefra for å begynne å studere. Da ble det verre, og jeg klarte ikke å fullføre alle eksamener. Semesteret etter (høsten 15) tok jeg opp eksamenene og tok også nettstudier, noe som vil si at jeg per i dag har 1,5 år med fullført utdannelse.
Våren 2016 har jeg slitt mye, og bestemte meg for å ta en pause fra studier og prøve å bli frisk. Lånte penger av foreldrene mine for å leve på. Jeg føler jeg er kommet meg ganske bra, men vet fortsatt at ortoreksien er der, og jeg går jevnlig til psykolog. Har bestemt meg for å prøve å studere igjen nå, og takket ja til plassen på en bachelor i fysioterapi.
Likevel synes jeg ting er veldig vanskelig når jeg tenker på fremtiden nå. Jeg håper jo jeg skal klare å fullføre studiet, men jeg kan ikke tenke meg å feks. søke en deltidsjobb ved siden av studiene med det første, da det er nok å studere på fulltid i tillegg til å slite psykisk. Da er jeg redd jeg bare vil bli enda verre igjen angående spiseforstyrrelsene.
Det jeg tenker mest på, er at jeg kommer til å stå der uten arbeidserfaring (har heller ikke jobbet noe tidligere), og dermed bli sett på som en dårlig kandidat når jeg søker jobb etter endt utdannelse. Jeg vil liksom være hun "late" med ingen arbeidserfaring på CV-en og ingenting å vise til, siden ingen vet at jeg har slitt med spiseforstyrrelser i mange år.
Synes dere jeg skal skjerpe meg, og søke meg en deltidsjobb og prøve å leve som normale mennesker? Jeg er jo redd jeg bare problematiserer når jeg tenker at det blir for mye, men jeg vet av tidligere erfaring at det er en fulltidsjobb i seg selv å jobbe seg ut av spiseforstyrrelser. Jeg er så lei av å gå opp og ned hele tiden, og ønsker å bli HELT frisk. Det klarer jeg ikke hvis jeg ikke tar meg tid til det 
Anonymkode: 0d50f...233