I frykt for å stikke hånden i et enormt vepsebol nå: Hva mener dere om mannlige sykepleiere, kan de gi like mye omsorg som kvinnelige? Nå snakker jeg helt generelt, jeg vet det finnes store ulikheter i "omsorgsgenet" på individnivå...
Hvilke erfaringer har dere som pasient, er det forskjell på måten pasienten blir møtt av kvinner og menn? Kanskje det er en fordel at det er litt ulik tilnærming?
Min eneste erfaring med en mannlig sykepleier var på barneavdelingen på et større sykehus. Mitt barn var i en periode langtidsinnlagt, med flere store inngrep og operasjoner. Vi fikk ofte besøk av den mannlige sykepleieren, og han var ikke av den typen som kom og spurte barnet hvordan det gikk, eller strøk henne over hånden. Han sto i gangen og tastet på mobilen, og kom og ga MEG medisinen, slik at jeg skulle sette den på henne, for det hadde ikke han lyst til. Han var kjapt inne og leverte medisinen, og så rett ut igjen. Mens kvinnene kom og var moderlige og strøk over håret og spurte hvordan det gikk. De kom med ny sykehusskjorte når hun trengte det, og hadde også en empatisk tone overfor meg. Ser for meg at dersom min mann hadde blitt sykepleier, ville han ha oppført seg veldig likt den mannlige sykepleieren vi hadde... Den mannlige sykepleieren vi hadde var sikkert et unntakstilfelle, men er det slik at kvinner er flinkere til å kle seg i en empatisk rolle enn menn? Er de flinkere å tenke på små detaljer (hente ny skjorte, skifte sengetøy, stryke over håret, spørre hvordan det går), i tillegg til den medisinske delen av jobben, som er så viktige når man er sårbar som pasient?
Anonymkode: c1933...ce3