Før dere leser: Dette er ikke et skryteinnlegg over hvor smart jeg er.
Jeg går på VGS, studiespesialiserende.
Jeg har alltid vært veldig skoleflink. Jeg forstår ting veldig fort og får ekstremt gode karakterer i forhold til innsats, og jeg har aldri slitt i noen fag. Nå tar jeg alle realfagene som programfag.
Men jeg sliter veldig med å klare å "akseptere" at andre ikke forstår ting like raskt som meg. Jeg blir irritabel og tar meg selv i å himle med øynene når vi gjør gruppearbeid eller folk rekker opp hånda og spør om ting som er kjempelett. Jeg blir spesielt irritert over 2'er elevene i R-matte, for jeg kan ikke forstå hvorfor de tar den vanskeligste matten når de ikke får det til. Dette gjør at timene ofte går til å forklare det samme igjen og igjen, og ofte så rekker vi ikke innom alt.
I 1VGS hadde jeg mye fravær men vanvittig gode karakterer. Jeg syntes det blir så kjedelig og umotiverende å ha diskusjoner i timene som ligger på et svært lavt nivå. Jeg blir oppgitt over nivået på mange av elevene, og spesielt de som sluntrer mye unna og ikke "gidder" å følge med (sitter heller på FB i timen) og da plutselig ikke forstår noen ting på en prøve og vi må gjennomgå alt på nytt. Jeg tenker litt ansvar for egen læring og at de som ikke gidder å delta i timen ikke burde få bruke tid vi kunne brukt på å gå videre for å repetere.
Og dette er så dårlig av meg. Jeg vet. Jeg burde støtte de som ikke forstår like fort, og jeg har lettere for å akseptere at andre kanskje har litt mer vanskeligheter i fellesfag som Norsk og Historie, men jeg skjønner ikke hvorfor disse elevene tar realfag og "henger igjen" hele klassen. Det gjelder også de som heller sitter på FB eller snakker med venner i timen og ikke følger med, og som etterpå krever at vi skal gå gjennom det samme en gang til.
Det er vanskelig med gruppearbeid og jeg er dårlig til å samarbeide. Jeg liker ikke å levere inn 4'er besvarelser i enkle fag, og det er ofte det det blir når man kommer på gruppe med noen "dårligere" - fordi læreren mener at det er bra å sette 2'er og 6'er elevene sammen sånn at de kan lære av hverandre.
Jeg har gått til psykolog for dette fordi det er vanskelig for meg i hverdagen min. Jeg har tatt 2 IQ tester (gjennom fagpersoner, ikke nett-test) hvor jeg på begge scorer over 130, som utgjør ca 2% av befolkningen. Jeg vet at ikke IQ er alt som betyr noe, men det gir en god pekepinn på hvorfor jeg kanskje forstår ting fortere enn andre. Men samtidig er det en slags byrde, fordi jeg ikke klarer å kontrollere følelsene mine rundt andre mennesker (spesielt andre sine prestasjoner), og kjeder meg veldig fort når ting ikke "går i mitt tempo".
Som sagt, har gått til psykolog, og lært meg å puste med magen og glede meg til å begynne på høyere utdanning hvor jeg kun de med gode karakterer kommer inn, men samtidig begynner jeg å utvikle en slags depresjon av dette. Det er så kjedelig å stå opp hver dag for å sitte i timer hvor jeg forstår med en gang men blir irritert fordi andre ikke gjør det.
Jeg ønsker ikke å rakke ned på noen. Har selv valgt (som sagt) å gå til psykolog for dette. Jeg forsøker å ikke være synlig oppgitt eller irritert, og er det aldri på de som faktisk prøver, men ikke forstår, men heller de som ikke gidder å gjøre en innsats. Spesielt i realfagene.
Har noen noe gode råd eller tips til meg? Det er kun i skolesammenheng at dette plager meg. På fritiden kan jeg fint henge med alle mulige mennesker og vil si jeg fungerer godt sosialt.
Anonymkode: 198c8...f67