Jeg leste nylig i en studentavis at noen ikke hadde hatt det så bra på utveksling og at det var det verste semesteret. Jeg ble veldig glad for at noen turte å være ærlig å skrive det. Alle forteller om hvor utrolig utenlandsstudier og utveksling har vært. Når alle i mitt kull kom tilbake etter å ha tatt vg2 i utlandet (for det meste USA) sa alle at de var det beste året i deres liv. Jeg begynte vg2 i USA og kom tilbake etter 3 måneder fordi jeg hadde det helt jævlig. Fikk ikke venner, hadde ingenting å gjøre på, jeg måtte dele rom, og bodde hos super religiøse mennesker (som ikke hadde barn selv) som jeg ikke kom over ens med.
Jeg har ofte lurt på om det var meg. Var jeg problemet? Alle andre hadde det jo supert. De andre bodde hos familier med barn, hadde eget rom og ble behandlet som en av familien. De gangene jeg har hørt at andre hadde det jævlig har det vært fordi de bodde i et hus som luktet kattepiss eller ble stengt inne i kjelleren. Det var ikke tilfellet for meg.
Var det bare jeg som hadde det jævlig uten å bo hos noen som var helt psyko? Føler at ingen snakker om det, jeg blir ofte flau når folk spør meg om min erfaring fordi jeg skammer meg over at jeg ikke hadde det supert slik som alle andre. Nesten som om jeg gjorde noe feil.
Anonymkode: e8eed...99c