Hei! Åh, jeg vet ikke hva jeg skriver her for, jeg er klar over at det ikke vil gi meg noen jobb, men jeg er så trist og lei nå. Blir helt nedbrutt av denne jobbsøkinga.
I sommer ble jeg ferdig med en mastergrad i sosiologi. Siden har jeg søkt og søkt og søkt, men jeg har enda ikke fått noen jobb. Jeg har beholdt deltidsjobben jeg hadde mens jeg studerte, så det går rundt økonomisk. Men jeg har altså ikke studert i fem år for å jobbe som servitør, og jeg begynner å bli helt utrolig lei av dette. De første månedene søkte jeg bare i pendleravstand fra der jeg bor. Nå søker jeg i hele landet, men har enda ikke hatt noe særlig hell. Jeg innser at jeg ikke kan starte med noe veldig spennende, jeg må få mer relevant erfaring først. Så jeg søker på stillinger ved sentralbord, som saksbehandler, som servicemedarbeider ved forskjellige kommuners servicetorg ... Ja, egentlig på alt mulig, som jeg tenker er noe mer relevant enn servitørjobben. Jeg søker på stillinger du kun trenger videregående utdanning for å være kvalifisert for, og likevel får jeg ikke jobb.
Her om dagen var jeg på gruppeintervju i en helt annen del av landet. Der fikk jeg vite at det var 200 søkere, 70 som var innkalt til intervju og 4 stillinger som skulle besettes. Blir nesten irritert bare av å tenke på det, reisen kostet meg nærmere 2000 kroner, og jeg brukte 2 dager på å reise fram og tilbake. Det er mye når du ikke har noen fast inntekt. Jeg gikk glipp av en tilkallingsvakt på jobben også. Jeg synes det er unødvenig å innkalle så mange på intervju når det ikke er flere stillinger det er snakk om.
Jeg gir selvsagt ikke opp, jeg kan jo ikke det. Men alt føles håpløst, hele livet mitt blir oppslukt av denne arbeidsledigheten. Ja, jeg syter nå. Vanligvis er jeg den glade, men akkurat i dag, når jeg sitter hjemme med jobbsøknader igjen, er jeg bare trist. Er det noen som kjenner seg igjen? Noen som har gode råd?
Anonymkode: 2981b...6be