Jeg føler veldig på presset om dagen. Jeg er 92 modell, dvs i midten av denne såkalte "generasjon perfekt". Jeg skal trene, spise sunt, ha kjæreste, gjøre det bra på skolen, helst ha egen leilighet, og kanskje bil, en bra jobb ved siden av studiene og på toppen av det kunne ha ett godt sosialt liv. Rekke alle bursdager og alt som hører det... Jeg er nummeret unna å gå i veggen nå. Som 24-åring er jeg egentlig ganske fornøyd med det jeg har oppnådd. Kjøpe leilighet ifjor, har 2 år igjen av min bachelor (pga ett overgrep ifjor satt det meg litt tilbake på flere kanter) og jeg har jo en grei jobb. Ser man bort ifra det er jeg OK på den sosiale fronten, trener svært lite, kan til tider være nedfor pga hendelsen og har dårlig samvittighet fordi dem jeg gikk i klasse med på BI nå er ferdig med sin grad til sommeren. Er jeg den eneste som lar presset virkelig gå inn på meg? Er du selv fornøyd med hva du har fått til her i livet? Skal man virkelig bli lykkelig utifra hvor mye suksess man har oppnådd? Instagram gjør jo ting 1000 ganger verre. Når alle skal "skryte" om hvor perfekt liv de har. Helt ærlig tror jeg generasjonen før oss var mye mer lykkelig. Husker tilbake til 90-tallet, da jeg vokste opp. Alt var så bra. Sier jo sitt når flere, og flere mennesker blir deprimerte. Til tross for at teknoligien utvikler og kunnskapen utvikler seg. Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget... Måtte bare få det ut. Fisker vel også kanskje litt etter tips til hvordan man kan bli "mer lykkelig".
↧