Jeg vet ikke om dette innlegget passer her, for jeg har hverken jobb eller utdanning. Men jeg prøver likevel. Jeg er over 40, og fikk diagnosen bipolar allerede i tenårene. Jeg hadde veldig mye fravær på skolen, men fikk gode karakterer og kom inn på det studiet jeg ville. Men ved siden av studiet jobbet jeg svært mye, og jeg drev også med hest. Så det endte med innleggelse i mange måneder, og jeg gjorde aldri ferdig studiene. Jeg hadde flere jobber, men ble alltid sykemeldt, og til slutt ble jeg ufør.
Etter ca 5 år hadde jeg fått nok, så jeg begynte på en ny utdannelse, som jeg fullførte på 2 år i stedet for 3. For ikke å belaste en ny arbeidsgiver med stadige sykemeldinger, startet jeg mitt eget firma. Det tok helt av, så i stedet for å jobbe noen dager i uka, ble det masse jobb, ansatte, dyrt utstyr. Når jeg ser tilbake skjønner jeg ikke at jeg turte. I tillegg fant jeg og en venninne ut at vi skulle starte et lite konsulentfirma. Vi hadde en landsomfattende butikkjede som eneste kunde, men det var mye jobb. Og som om ikke det var nok var jeg aktiv i en sport, og ble valgt inn i styret for klubben. 3000 medlemmer, svært budsjett, alle de andre var næringslivstopper eller utøvere. Og jeg som første og eneste kvinne. Jeg følte jeg måtte jobbe dobbelt så hardt som de andre. Og i tillegg satt jeg i FAU. Ikke store greia, men det sier vel litt om at jeg er et ja-menneske.
Alle, unntatt klubben, vet at jeg er bipolar. Så det falt mye på dem når jeg var syk. I tillegg var jeg flink til å gape over mye når jeg var hypoman (se avsnitt over). Til slutt gikk det ikke mer. I 2011 gikk jeg inn i en psykose, og deretter vekslet det mellom deprimert og manisk, begge deler med psykoser. Jeg var stort sett innlagt i over ett år, og fikk rimelig tung behandling. Deretter var det tett oppfølging med enkelte innleggelser. Siste innleggelsen var i mai 2016, på tvang, og det har vært nære på et par ganger etter det. Nå vet dere litt om funksjonsnivået mitt...
Jeg har gått på AAP i 3 år, og ble ufør i fjor. Hele tiden har jeg trodd at jeg skulle komme meg tilbake til arbeidslivet. Jeg har jo gjort det en gang! Men spesialistene jeg går til sier at jeg har drevet det for langt, og at helsen min aldri blir den samme igjen. Er det virkelig sant? Firmaet mitt består, men jeg er kun aksjeeier. I fjor var jeg noen ganger med på små prosjekter, men jeg er omtrent like nyttig som en ungdomsskoleelev på utplassering. Alle har jo sine oppgaver, og jeg er overflødig. Jeg ble tilbudt en jobb som innkjøpsansvarlig hos en av leverandørene våre. Ca en dag i uka, fleksibel arbeidstid. Motvillig sa jeg nei, og jeg ser i ettertid at det var riktig avgjørelse. De hadde nok hatt veldig ujevnt varelager hvis jeg hadde hatt ansvaret.
Her sitter jeg. Jeg må GJØRE NOE! Dagene mine må bestå av noe mer enn å støvsuge, handle mat og gå tur med bikkja. Jeg har tydeligvis ikke evne til å forutse konsekvensene av valgene jeg tar. Jeg sier, og mener, ja, og så går det ikke. Derfor er fast jobb utelukket. Jeg kan holde noen foredrag, men jeg er så inmari redd for å måtte avlyse. Jeg har tatt opp riding, men jeg sliter med forpliktelsen der også. Heldigvis er eieren veldig forståelsesfull. Det er ingen frivillige organisasjoner her jeg bor. Reise er problematisk, da jeg ikke alltid kan kjøre bil. Jeg har tenkt litt på å spørre på sykehjem i næreheten om de kan bruke meg. Mulig jeg er helt på jordet, men jeg tenker at demente ikke lider like mye om jeg blir borte en periode, som andre eldre? Mange demente er vel friske i kroppen, og kunne kanskje ha glede av en turkamerat? Jeg kan ingen ting om sykehjemsdrift eller demente. Jeg vil ikke såre noen!
Eller er det andre ting dere tror jeg kunne bidratt med? Som sagt, her er det ingen frivillige organisasjoner, så jeg må ta initiativet selv. Jeg har masse kapasitet, bare veldig ujevnt fordelt. Jeg blir kjempeglad for tips!
Anonymkode: fd5bf...e7b