Hvordan hadde du følt deg dersom du møtte en person, eller flere personer, som mente at utdanning overhodet ikke hadde noen betydning for hva du som menneske er verdt, eller hvordan de ser på deg som person?
Jeg vet at mange lener seg på utdanningen sin. Da jeg gikk på videregående hadde jeg en samtale med en slags rådgiver, som sa at utdanning egentlig var alt man hadde i verden. Blir du syk? Da har du i hvert fall utdanningen din 
Jeg vet at "han er advokat, derfor respekterer jeg ham" (sagt og tenkt i andre ord) er en vanlig tanke for mange. "Han fikk til noe, han ble lege", de fleste har vel hørt om mødre som er så stolte fordi sønnen eller datteren har fått seg en lang utdanning.
Jeg ser det, hele tiden, blant gamle venner jeg har kjent siden jeg var alt fra 6-10 år gammel, og til nå. Utdanning er alt, og utdanning skal sørge for en akseptabel status i samfunnet. Feiler du med utdanningen din (eller velger du "for dårlig utdanning"), har du mislykkes i livet. Det er en helt vanlig oppfatning blant folk jeg kjenner. Jeg vet om mange som ikke hadde klart å gå ut døra, med hevet hode, dersom de ikke hadde fått til utdanningen, de lener seg virkelig på den og tror at det er avgjørende for ens verdi som menneske. Noen unntak kan gjøres, dersom man ikke har utdanning, men likevel har klart å gripe til seg en lederjobb på grunn av flaks. Men da må man være leder, eller i det minste "høyt oppe".
Ingen regel uten unntak, men siden jeg vet dette og har erfart dette kom jeg til å tenke på et spørsmål jeg har:
Dersom du, som har brukt mye tid og krefter på å ta deg en lang utdanning, møtte et menneske som viste null interesse for utdanningen din, et menneske som ikke brydde seg om det i det hele tatt og som ikke anså det som verken viktig, spesielt eller imponerende... Hadde det fremkalt noen følelser i deg? I så fall: Hvilke følelser?
Jeg spør fordi de jeg kjenner, som passer inn i beskrivelsen ovenfor, synes det er så viktig at det å møte et slikt menneske nærmest hadde blitt sett på som en fornærmelse.