Vil bare først fortelle at jeg ikke på noen måte skal ta mitt eget liv, men følelsen av å være så mislykket som jeg er får meg ikke til å ønske å leve heller akkurat...
***
Hei alle sammen! Jeg er ei jente på 18 år som går vgs. Jøss, på hvilken måte kan jeg føle meg misslykket lurer kanskje noen på.., Jeg er 18, har så vidt startet livet mitt... Vel livet mitt er mildt sagt en dans på lego. Jeg hater livet mitt og jeg hater meg selv. Jeg vet det finnes mange i verden som hard et verre enn meg, men dette er mitt liv, og dette er dét livet jeg må leve med frem til jeg dør, derfor kan jeg altså ikke tenke at andre har det verre enn meg hver gang jeg er trist.
En må ganske langt tilbake i tid for å forstå hvorfor jeg er mislykket. Vold i hjemmet, humørsvingninger og sterk personlighet fra mine side, og selvsagt psykisk og 2-3 ganger fysisk mobbing fra skolen, er alt oppsumert barndommen min.
Så startet jeg på vgs. Livet mitt handlet mye om å være alene på den tiden fordi jeg ikke klarte å utvikle vennskap og mistet gamle venner. Alt dette førte til depresjon og mer sosial angst enn jeg hadde før så kort sagt så fikk jeg dritt karakterer vg1. Ingen 5'ere. Bare 2,3 og 4.
Så byttet jeg skole i vg2, skaffer meg en venn, fikk flere venner, men fortsatt litt utestenging med tanke på at jeg ikke er flink i kroppsøving og også mye sjenert og stille. Mildere depresjon, mildere angst. Fortsatt dårlige karakterer. Ingen realfag, en 5'er,2 på matte eksamen og 3 i matte standpunkt, resten 4.
Vg3, samme klasse som vg2. Russegruppe, mer sosial... 4 i alle fag bortsett fra historie og norsk skirftlig bokmål og sidemål, hvor jeg har 3.
- http://www.vg.no/nyheter/utenriks/donald-trump/presidentinnsettelsen-i-2009-og-2017-sjekk-forskjellen/a/23903900/Så vg3, samme klasse som vg2. Alt er akkurat som det var i vg2. Har nå russegruppe og er mer sosial enn før pga. russe feiringer. Ingen realfag, ingen 5'ere enda, mange 4'ere, men i norsk og historie ligger jeg på 3.
Altså er karakterene mine lave, snittet blir vel 3,7 (?) om jeg er heldig? Drømmeyrkene mine har vært barnelege, smådyrs veterinær, familie advokat, barne- og undomspsykolog, eiendomsmegler. Vel, trenger vel egentlig ikke si at ingen av de yrkene er utenfor min evne mtp lave karakterer. Megler er jo mulighet, men selvsagt umulig å få jobb så eh det blir risiko.
Er dårlig i matte, så realfag er ikke noe for meg. Med såpass lave karakterer er jeg redd ingen vil ha meg. Skal søke sosionomi, men har ikke noe annet jeg ønsker å studere, og tenk om jeg ikke får komme inn på sosionomi?
Mine foreldre mener hele tiden mitt eneste ønske er å rømme fra familien, dra til utlandet og horr rundt. De mener jeg ikke har noe ønske, og at jeg bare ønsker å utdanne meg til noe dustete med lavstatus uten mål og mening. Dette er helt feil. De kjenner meg ikke.
Gråter hver natt før jeg sovner. I helger sover jeg gjerne i 18 timer hvis jeg kan. Null energi til å gjøre lekser. Har hatt 3 uker på meg på en innlevering, men har utsatt den og fristen er i morgen. Grunnen er at jeg er altfor trøtt og lei til å bry meg. Livet mitt er unødvendig. Jeg tar bare opp tid og ressurser. Unødvendig å bruke penger på meg. Har mistet matlyst. Mest sannsynlig ender jeg opp med en dritt jobb og ender opp alene. Mens vennene mine skal reise, studere medisin og hjelpe dyr i afrika så ønsker ikke jeg å gjøre noe av de tingene... Har heller ikke ønske om å starte på folkehøgskole eller ta friår.
Jeg er misslykket og uønsket. Har null ideer om hva jeg kan utdanne meg til. Har vært sterk frem til nå, men vet ikke om jeg klarer mer, vil bare gi opp... Samtidig så vil jeg motbevise alle som har vært dritt mot meg i livet. Jeg vil være suksessfull, men vet ikke hvordan!
Noen som kan gi litt tips og veiledning? Gjerne ang. hva jeg kan studere etter vgs? Ønsker ikke å snakke med psykolog, lege, helsesøster eller noen andre...
Anonymkode: 68518...a64