Tar denne som anonym fordi jeg tror jeg kan gjøre meg litt vel lett gjenkjennelig her.
Jeg sitter i aller siste innspurt på masteroppgaven min. Skal levere neste uke og har ca 8000 ord igjen å skrive+korrekturlesing. Hadde nettopp siste møte med veileder som gikk veldig fint, jeg fikk bra tilbakemelding på det siste eksempelkapittelet jeg har levert inn og han er skikkelig positiv til hvordan det går. Han sa også at jeg har gjort en oppdagelse som er helt ny innen feltet (noe jeg har mistenkt en stund men ikke visst helt sikkert) og at han ser veldig frem til å lese hele oppgaven, siden det er - som han sa - akademisk sprengstoff. Og nå har jeg fått helt hetta!
Tingen er at for en måned siden siden ble jeg kontaktet av fakultetslederen her jeg studerer (jeg er i utlandet forresten) og han sa at nå er det på tide at jeg seriøst begynner å vurdere doktorgrad. Vi har snakket litt løst om det tidligere, jeg har tatt bacheloren min her også så jeg har vært her en stund, men har liksom tenkt at doktorgrad var umulig siden jeg må betale skolepenger og lånekassen gir for lite til at det kan gå an. Nå mener altså han at jeg har gode muligheter til å få finansiering fordi forskningen jeg har gjort på masteren er såpass unik og han vil helhjertet stille seg bak en anbefaling til universitetsstyret om at jeg skal få stipend. Han gikk til og med så langt at han tilbød seg å hjelpe meg med søknaden slik at jeg kan pense inn på et tema som er mer sannsynlig å få støtte og se over søknaden for å sjekke at jeg har vinklet alt riktig. Jeg vet via andre i fakultetet at han personlig har et ønske om at jeg skal begynne å jobbe der i fremtiden, og det er absolutt noe jeg kunne tenkt meg. Jeg luftet idéen for masterveilederen min før jul (siden jeg gjerne ville hatt han som hovedveileder på phd) og han ble helt i fyr og flamme og sa at han ville ingenting mer enn å veilede meg på en phd og han ville gjerne også hjelpe til med søknaden om jeg trenger. Han spurte igjen i dag om jeg hadde tenkt mer på det og gjentok at han er skikkelig gira og håper veldig at dette ordner seg. Han ville også vi skulle møtes etter jeg har levert så vi kan begynne å diskutere søknaden min allerede nå (søknadsfristen er i november, liksom!)
Medaljens bakside er at for at jeg skal ha noen som helst sjanse til å få dette stipendet så må jeg ha en A på masteren. Jeg ligger bra an med de andre fagene, så jeg kan få en B på oppgaven og fortsatt klare A sammenlagt for graden, men helst bør jeg ha A på oppgaven også siden de ofte ser på den isolert. Og jeg er helt skjelven, jeg hadde lovt meg selv at jeg skulle roe ned og ikke stresse etter toppkarakterer denne gangen, men rett og slett bare kose meg med forskningen og skrive oppgave om det jeg er mest interessert i, masteren skulle være en positiv læringsopplevelse for meg og ikke for akademisk prestisje. Jeg stresset meg nesten syk på bacheloren med karakterjag for å komme inn på master (endte til slutt med en A, som også hjelper litt ifht phd-stipend men ikke like mye som masteren) pluss masse ekstra verv og relevant frivillig arbeid og nå er jeg redd for at jeg skal gå på en skikkelig smell 
Klarer ikke å konsentrere meg, er kvalm og skjelven og har bare lyst til å gjemme meg under sofaen. Føler at hele fremtiden min henger og dingler foran meg, og ikke minst så er det to fantastiske mennesker som vil at jeg skal få til dette og jeg er så redd for å gjøre en dårlig jobb slik at de blir skuffa - samtidig som jeg ville kastet bort trolig den beste muligheten jeg noensinne har fått.
Noen som har råd eller kanskje bare kan fortelle en dårlig vits eller noe annet oppmuntrende? Og ja, jeg vet dette er toppen av i-landsproblem og at det er krig i verden, og at jeg absolutt burde skrive oppgave istedet for innlegg på KG, men akkurat nå virker det som om hele fremtiden min skal avgjøres på de neste fire dagene og jeg føler mest for å kaste opp og/eller grine 
Anonymkode: cc36e...7d6