I Norge er psykologutdanningen lagt opp slik at man skal bli både psykolog og forsker. Konsekvensen av dette er at den norske utdanningen er 6 år, men tilbyr likevel mindre praksis i utdanningen enn utdanninger i andre land som kun varer i 5 år. Det er en slags hummer- og kanariutdanning.
Personlig er jeg misfornøyd med denne ordningen. Jeg vet at jeg aldri skal jobbe som forsker, og jeg syns metodefagene er tørre og kjedelige. I tillegg er det kjedelig at man må gå et år ekstra, men samtidig ha mindre praksis.
Nå som det er etablert masterstudier i psykologi på flere universitet, så er det mer naturlig at de som ønsker å jobbe med forskning går denne veien. Så kunne man hatt en tilsvarende "klinisk master" som man har i andre land. Eventuelt at tradisjonelle "psykologi profesjon" blir omgjort til 5 år og hvor målet er å gjøre oss rustet til klinisk arbeid.
Noen som er enige?
Anonymkode: be76a...907