Jeg er journalistutdannet (dog ikke med grad) og jobber som kommunikasjonskonsulent i et engasjement som nylig ble fornyet fram til sommerferien. Tidligere jobbet jeg i en vikarjobb et annet sted og tjente rundt 80.000 mer enn jeg gjør nå. Her jeg er nå er en statlig finansiert stilling.
Mediebransjen er jo i veldig dårlig form for tiden. Masseoppsigelser, vanskelig å få noe fast, mange om beinet, mange nyutdannede og unge folk og økt bruk av midlertidige ansettelser. Mange søknader til de faste stillingene. Derfor har jeg tidligere søkt kommunikasjonsjobber, og var for noen mnd siden (før jeg visste at jeg fikk forlenget engasjementet) på intervju for en kul stiling med mye høyere lønn der jeg ble innstilt som nr 3.
Problem 1: Jeg misliker denne jobben VELDIG. Arbeidsoppgavene, temaet, måten det jobbes på her - veldig sakte, sirupstankegang, "vi gjør som vi alltid har gjort", flere skal lese gjennom teksene mine og ha en mening før de publiseres. Jeg er vant til at ting går fort. Jeg føler ikke at jeg passer inn, selv om kollegene er hyggelige føler jeg meg ikke som en del av dem. De fleste i min avdeling og de jeg har mest med å gjøre er 50+ og snakker mest om barnebarn, jeg føler ikke jeg har noe felles med nesten noen. Jeg sitter mye for meg selv og ender med å prokrastinere noe voldsomt fordi det uansett ikke spiller noen rolle. Knapt noen leser det jeg skriver, knapt noen bryr seg når det kommer ut uansett. Føler jeg mister all form for kreativitet og engasjement og gleder meg hver dag til å gå hjem. Føler ikke det var dette jeg trodde jeg søkte på. Dette er ting det er vanskelig å gjøre noe med, fordi det er sånn det jobbes her, det er fagtekster og ganske tungt stoff jeg jobber med, som folk må kvalitetssikre, men de jobber så sakte!
Problem 2: De er superfornøyde med meg. For selv med prokrasitinering og at jeg har "skrudd meg ned" for å tilpasse meg sirupsfolket er jeg visst supereffektiv og flink. De har snakka lenge og vel med de rette folka for å forlenge vikariatet. De har oppgradert kontoret mitt. De skryter av meg hele tiden og jeg vil ikke skuffe dem ved å dra noe sted.
Problem 3: Jeg har nettopp flyttet i hus og er avhengig av en inntekt. Jeg kan ikke bare slutte og gå til ingenting. Det er få ledige stillinger nå og jeg er usikker på om jeg skal satse på å bare søke på hva som helst innen det jeg kan, søke på noe helt annet, eller følge det jeg virkelig brenner for som egentlig er noe annet igjen (trening)..eller bare bruke tid på å kartlegge om jeg har nok kontakter til å kunne livnære meg som frilanser. Sistnevnte og det å bare finne noe som helst annet frister.
Beklager at dette ble langt. Jeg er forresten 35, frivillig barnløs (så jeg har ikke og får ikke forsørgeransvar) og har tidligere vært langtiddsyk for flere år siden, så jeg ønsker ikke på noen måte å gå arbeidsledig og havne på nav igjen. Føler jeg blir ødelagt av å gå hit hver dag, samtidig som jeg prøver å tenke at de fleste har en jobb de ikke elsker og jeg har i alle fall sikker (om enn lav) inntekt fram til sommeren. Men det er veldig vanskelig å motivere seg når alt er et ork, uinteresssant og kjedelig, mens alle andre ser ut til å brenne for denne jobben noe helt ulogisk mye...!
Tusen takk om du gidder lese dette!
Anonymkode: e1d76...ea5