Jeg er utdannet lærer og har jobbet som kontaktlærer i Oslo i 6 år.
Disse årene har vært lærerike, men utrolig slitsomme. Jeg har det siste året har mye hodepine i stressende perioder på jobb. Jeg kjenner meg utmattet når jeg tenker på det store ansvaret på jobb, og synes det er så mange hindre og dårlige løsninger i skoleverket at det hindrer meg i å utføre mitt arbeid til elevens beste. På jobben har jeg trivelige kollegaer, men jeg har etterhvert skjønt at de fleste velger minste motstands vei hver gang dette er mulig i jobbsammenheng. Det tok meg flere år før jeg skjønte at "alle" (de som ikke ble utbrent) bare satt og nikket når vi ble pålagt arbeidsoppgaver, men unngikk eller forenklet oppgavene drastisk for å overleve i hverdagen.
I tillegg til svært høyt press på arbeidsplassen oppleves det som en ekstra belastning å forsvare og forklare yrket sitt i en hver sosial sammenheng. Utrolig hvor mange som skal fortelle meg hvordan jobben skal gjøres, og hvor lett det er. Hvor lang sommerferien jeg har og hvor dårlige lærere er. At vi syter og har en enkel hverdag.
Jeg vurderer sterkt å bytte yrke for egen fysisk og psykisk helses skyld. Men samtidig elsker jeg kjernen av yrket. Å være med elevene, samarbeide med foreldre og kollegaer for deres beste utvikling, og formidle fag. Jeg hører stadig at jeg er drømmelærer og at jeg har gjort en betydelig forskjell i livene til flere av elevene mine. Føler at jeg svikter hvis jeg forlater en synkende skute uten å gjøre noe for forandre situasjonen.
Hvis du orket å lese alt dette, og kanskje har erfaring fra skoleverket (Osloskolen), hva råder du meg til å gjøre?
(bortsett fra å ikke søke råd på Kvinneguiden når det gjelder store avgjørelser i livet 
)