Til dere i 50-60 årene. Hvorfor er dere så sure? Missliker dere jobben deres så mye? Har dere ingen grunn for å smile en eneste gang?
Jeg skulle levere en søknad i dag. Møtte på en eldre dame og jeg spør hvor jeg kan finne avdelingslederen. Hun svarer på den sureste måten ever. "Okei? Hva er det du skal her? Levere en søknad? Hun har ikke tid til å snakke med alle som bare skal levere en søknad. Jeg kan levere den for deg". Så røsker hun søknaden fra hendene mine. Det kom ikke et smil fra den dama.
Jeg har jobbet på et sykehjem før, og da kom jeg ofte gråtende hjem etter hver vakt fordi opplæringsvaktene var et helv***. De behandlet meg ikke greit og jeg ble gående rundt som en plage.
Kjæresten min jobber som mekaniker og han har det ikke sånn i det hele tatt. Ikke andre jeg kjenner som jobber i butikk heller.
Hvorfor er det bare sånn i helsevesenet? Er de så lei av jobben sin at det skal gå ut over andre hele tiden? Det er ikke rart at det er mangel på folk når de nye blir behandlet som dritt.
Anonymkode: 33df8...e9b