Hei! Jeg er ei jente på 18 år som sitter godt fast. Jeg er frustrert, oppgitt og har egentlig bare gitt opp håpet... Grunnen til det er at jeg føler meg så utrolig mislykket og håpløs. Jeg har absolutt ingen talenter, er kjempe dårlig i realfag (hjernen min forstår ikke matte). I tillegg til det klarer jeg ikke å fôre hjernen min mye stoff av gangen (Jeg klarer ikke konsentrere meg i mer enn 20 min av gangen, og er uvanlig glemsk).
Alt dette og mer, som jeg ikke kommer på i farta, hindrer meg fra å bli de to tingene jeg egentlig har ønsket å utdanne meg som. Barnelege og psykolog! Jeg kan absolutt ikke bli lege, fordi jeg er så dårlig i matte og andre realfag. Kan sitte i flere timer med matte uten å få inn en eneste ting liksom. Jeg kan ikke engang hele gangetabellen... Hjernen min er bare ikke skapt for realfag, dessverre. Psykolog kan jeg ikke bli fordi jeg har altfor dårlige karakterer. Man må vel ha rundt 5 i snitt, men jeg har så vidt 4.1 i snitt, noe som begrenser meg veeeldig i studiemuligheter, så jeg har gitt opp de to drømmeyrkene.
Jeg har i grunn ingen interesse for noe annet. Ville studere Radiografi, men leste litt om det på nettet og fy så mye negativt det står om det! ''Nederst på rangstigen i helseyrkene'', ''Dårlig meg jobb'' etc. er ting jeg har lest som har gjort meg utrolig usikker på dette. Selv sliter jeg med dårlig rygg, men ingen tror på meg fordi ingenting har syntes på MR (har tatt det to ganger), så det er grunnen til at jeg vil studere Radiografi... Ja, jeg vet i Radiografi så er det en hel del med matte og annet teknisk som må kontrolleres, men jeg vil jo ikke gi meg før jeg har prøvd liksom... Har også veldig lyst til å ha en master, men det får vel ikke mer enn Bachelor når man studerer Radiografi?
Bortsett fra Radiografi har jeg tenkt litt på jusstudiet, men herregud har Rettslære på skolen, og jeg sliter virkelig med å forstå. Tror virkelig ikke jeg hadde klart juss, som har mye lesestoff, og mye pugging av paragrafer... Dessuten sliter jeg litt med å snakke høyt og bestemt foran andre mennesker, så meg i en rettssak hadde blitt vanskelig... Ellers hadde jeg måtte øvd myeee for å ikke skjelve i stemmen og ellers på hele kroppen. Jo også er grensa på rundt 5 i snitt, så er vel uaktuelt det også...
Har ingenting annet i tankene som jeg vil holde på med... Jeg føler et stort press på meg, både fra skolen og venner, men spesielt fra foreldrene mine. Alle forventer at jeg skal få meg en ultra jobb, og med ultra jobb mener jeg en jobb med høøy lønn og gjerne med ''status'' (jeg bryr meg ikke om status, jo kanskje litt, men ikke mye... Men så og si alle vennene mine skal bli leger eller lignende, så det er jo et visst press). Jeg vil jo gjerne utdanne meg som noe jeg kan få litt høy lønn ved. 500k,- i året ish... Grunnen til dette er at foreldrene mine alltid har slitt mye økonomisk, og jeg i grunn hele oppveksten har hatt begrenset med penger. Jeg vil kunne få en mulighet til å leve litt mer ''fritt'', og hvis jeg får barn, vil jeg ikke at de skal ha det som meg. Ikke misforstå, jeg har hatt en god oppvekst og har alltid hatt mat, vann, et flott hus å bo i og klær og sko, men det har hvert begrenset... Å kjøpe sko til 700kr for meg har alltid vært uaktuelt, og å kjøpe merkeklær kommer i grunn aldri på tale. Mamma har alltid bare kjøpt klær på salg, fordi hun ikke har hatt råd til annet, og penger har så vidt holdt ut i slutten av måneden... Slik vil jeg ikke ha det, iaf ikke at mine barn skal ha det... (Håper ikke dere tror jeg er sykt bortskjemt, men altså igjen så har det vært mye press fra skole og venner). Jo jeg har prøvd å skaffe meg jobb, men jeg har aldri engang fått et eneste intervju...
Uansett, jeg sporet litt av på slutten, men jeg ville gi dere et innblikk i ''livet'' mitt da... Altså klager ikke, har det kjempe godt, men mye vil ha mer ikke sant? Håper dere gode, ærlige mennesker der ute på KG kan tipse litt om hva jeg skal gjøre for jeg er helt fortapt føler jeg. Føler jeg trenger enda mer tid på å tenke, men må søke på studie allerede i januar februar! Militæret er uaktuelt for meg fordi jeg er så liten og spinkel og har ryggproblemer, og det samme er i grunn fhs, som jeg veldig gjerne ville gå på. Det er bare så vannvittig dyrt! Har ikke råd til å betale tilbake 60k+ i lån så fort jeg har kommet ut i arbeid... Vil jo ikke falle under masse, ''unødvendig'' lån og ''drukne''...
Uff, som sagt føler jeg meg fortapt, håpløs, oppgitt, alene og utrolig mislykket...
Anonymkode: fd2eb...0e1